Altså: jeg har barn – faktisk to av dem – og av og til kan det mildt sagt være en utfordring. Det kjeftes endel og det deles ut konsekvenser i hytt og pine.

Er jeg derfor en dårlig far? Nei, det kan jeg ikke tenke meg til! Jeg leste i går et innlegg i Aftenposten som jeg syntes var helt fantastisk lesning, for jeg opplever det slik i dag at ungene i samfunnet er i ferd med å innta vår voksne arena. Hvor mange ganger opplever jeg ikke at ungene tar det som en selvfølge at de skal kunne komme rett inn og avbryte en samtale som jeg har med et annet voksent menneske? Det er frekt og forbanna irriterende, og jeg sier klart i fra i slike tilfeller – om det så er andres barn eller mine egne barn! Jeg kan ikke fordra det!

De er mange ganger så frekke i kjeften og så respektløse overfor voksne at jeg knapt kan tro det er sant. For noen år siden jobbet jeg på en skole hvor jeg selv gikk som barn. Jeg husker at døren inn til pauserommet til lærerne var no-go område for oss elever, og det skulle være noe helt spesielt før vi gikk og banket på den døren. Når jeg jobbet der nå marsjerte ungene rett inn som om det var den naturligste ting i verden, og husker at jeg skyflet dem ut på gangen den ene etter den andre. Og det verste var at de andre lærerne lot det skje! De tok ikke kontroll eller benyttet seg av sin posisjon som voksne! De prater unger i hjel, de gir ungene åpninger for diskusjoner, de gir dem en lillefinger og hva skjer? De sliter armen din av oppe ved skuldrene.

Men over til noe litt annet: Det var et blogginnlegg som skapte oppstandelse her om dagen som gikk unger tittelen ‘Barna dine er ikke det viktigste i ditt liv‘, og det var så herlig å lese det! Kjapt oppsummert handler det om at det er din partner som er den viktigste i ditt liv. Barnas oppgave er ikke å få deg til å føle deg elsket – deres oppgave er å være barn, og din oppgave er å være forelder. Barna skal ikke settes høyere enn din partner og du gjør dem ingen tjenester ved å gjøre det. De skal ikke gi deg kjærlighet og trygghet – det skal partneren din gjøre. Poenget er ikke at man ikke elsker ungene sine, på ingen måte, og brenner huset så er det ungene man får ut først, naturligvis.

En familie fungerer kun godt hvis de voksne har det bra sammen.

Hvor vil jeg hen: vet ikke helt. Men jeg mener ungene må jekkes litt ned nå. Det er på tide at de voksne får være voksne, og at barn må finne seg i å være barn.

Les dette innlegget som er skrevet av Malin Meekatt Birgersson, en svensk blogger.

Så hva skjer om man tar opp debatten rundt dette med at foreldre må oppdra barna sine og slutte å overbeskytte dem? Jo, de kaller deg for barnemishandler. Logisk. Virkelig. Å ta konfliktene med barna sine, å si fra når de gjør noe galt, å gi dem konsekvenser/straff ved uønsket atferd og å heve stemmen – det skal vi absolutt ikke begi oss ut på.

Nei, la oss alle i stedet sitte på en bomullsmyk rosa sky sammen og synge Kumbaya med munnen full av cupcakeglasur og håpe at livet aldri noen gang vil by barna våre på motgang.
Vi har vel et foreldreansvar?
Alle er krenket. Mødrene er krenket, barna er krenket og husdyrene våre er krenket. Hele Sverige er krenket. Hvordan hadde vi det egentlig før? Før moteordet tok oss med storm, som «hen» som kom inn og rørte opp i følelsene våre for et par år siden – hvordan hadde vi det da?

Kan vi ikke bare fokusere på det som er viktig her i stedet? At barna våre får en trygg oppvekst, at de formes til bra mennesker med empati, ansvarsfølelse, kunnskap og respekt for omgivelsene sine. At barna våre får en trygg og givende skoletid og går ut i voksenlivet som trygge individer og med gode forutsetninger for å lykkes der ute? Å støtte lærerstanden og de ildsjelene som faktisk finnes der, slik at de slipper å kjempe i motvind fordi vi har sviktet vårt foreldreansvar? For vi har vel et ansvar?

Barn skal få teste grenser
Folk raser fordi jeg mener at vi må sette tydelige grenser og lære barna å respektere de voksne. Som om respekt er blitt et skjellsord. Når skjedde det? Ja, selvfølgelig må vi også respektere barna våre, MEN – JEG er den voksne. JEG er den som har ansvaret for at mitt barn får de beste forutsetningene i verden, det kan vel ikke barnet selv ha?

Barn skal få være barn. Har vi glemt det? Barn skal prøve seg frem, utvikles, teste grensene og mislykkes på veien. Det er da de lærer. Mange foreldre er i dag enten for slappe eller helt enkelt for redde for å irettesette egne barn. Er vi redde for at kjærligheten skal forsvinne? Det gjør den kanskje … i et par minutter. Men den kommer tilbake. Jeg elsker alltid barna mine – men av og til hater jeg å være mamma. Og det er greit. Det går opp og ned. Noen dager har man tålmodigheten til en engel – andre dager er man ikke fullt så pedagogisk. Slik er livet. Vi foreldre er ikke superhelter. Jeg gjør kanskje ikke alltid det riktige, men jeg gjør mitt beste! Å ha regler, være konsekvent og tydelig betyr ikke at man ikke ser barna og viser dem kjærlighet og omsorg, snakker om hvorfor ting blir som de blir og ber om unnskyldning. Det ene utelukker ikke det andre!

Jeg korrigerer andres barn
Nå er jeg i tillegg en slik mor som også korrigerer andres barn (!), og det har vekket en opphetet debatt på bloggen min. Jeg mener som så at i mitt hus gjelder mine regler. Hvis andres barn kommer hjem til oss og hopper i vår sofa og foreldrene deres ikke reagerer selv om jeg forteller at «Hos oss hopper vi ikke i møblene», så sier jeg tydelig fra. For meg er det like selvfølgelig som at jeg ikke drar hjem til våre bekjente og tenner en sigarett i stua deres. Mitt hus – mine regler. Punktum.

Hold orden på ungene deres, for svingende, om dere ikke tåler at noen andre sier fra! Jeg ELSKER det når andre voksne irettesetter mine barn. Ingenting er mer effektivt. Hvorfor ble det tabu å skjenne på ulydige barn? Vi har vel et felles ansvar for at barna våre skal bli bra mennesker? Eller skal jeg bare gå forbi … når barnet ditt blir mobbet i skolegården eller banket opp bak et busskur en fredagskveld fordi «de som slo ikke var mine barn»? Nei, kom igjen, da!

Blir takknemlig hvis noen sier fra
I motsetning til andre foreldre er jeg takknemlig hvis noen faktisk sier fra og støtter meg i min jobb som forelder.

Vi hadde en familie på besøk der en seksåring satt i vår sofa, foran mine barn, og kalte moren sin for «jævla fittemamma» og sa at han skulle drepe henne. Her rant begeret over, jeg pekte på utgangsdøren og sa «I dette huset snakker vi ikke på denne måten til hverandre. Vær snill og ta på deg skoene og gå ut.» Ja, det hadde bygd seg opp over litt tid, men det finnes grenser. Moren ble kjempesint på meg og syntes ikke det var så farlig, og at «han mener det jo ikke». Nei, det gjør han antagelig ikke. Men MINE barn skal ikke lytte til slikt og få tro at det er greit å si noe sånt til moren sin. Det er vel aldri greit? Vi omgås ikke mer. Hun mener at ingen har rett til å irettesette hennes barn. Men så gjør det selv, da, for pokker! Noen må jo gjøre det.

Hvordan ser fremtiden ut for et barn som i seks års alder får oppføre seg slik uten konsekvenser? Kommer han til å få respekt for lærere, venner, kjærester – sine egne barn? Eller er det slik at respekt er et skjellsord nå?

Livet er ikke alltid mykt
Mange blir sinte og sier at det aldri er OK å heve stemmen foran barnet sitt. Det er psykisk mishandling, og barna blir skremt til taushet i stedet for å lære seg de myke måtene. Vet dere hva? Livet er ikke alltid mykt. Vi møter motstand hele tiden og ja, det FINNES faktisk også voksne som er sinte på voksne. Tenk om den første skarpe irettesettelsen din i livet skal komme fra sjefen din? Fornedrelsen som følger når man tisser i buksen, ha ha. Kom igjen! Det er NÅ det gjelder. Det er NÅ vi former fremtidens ledere, fremtidens lærere, fremtidens sykepleiere og politifolk. Det er VI som gjør det.

De former seg ikke selv. Uten konsekvenser og tydelige rammer får vi en flokk med lettkrenkede voksne barn som ikke har respekt for noen annen enn seg selv. De som sitter på skolen og kaller læreren «ei fitte» i dag – det er de som skal ta vare på oss når vi blir gamle. De som får kalle foreldrene sine hva som helst, som ikke lærer seg at det blir straff og konsekvenser av handlingene våre. Er det de som er fremtiden vår, eller?

Jeg er ikke vennen, men moren deres!
Vi reiser oss på bussen hvis det kommer noen på som trenger plassen mer, vi holder døren åpen for den som går bak, vi takker, sier vær så god og beklager – og vi viser respekt overfor de som er eldre, lærere, ledere og for omgivelsene våre. Det handler ikke om psykisk mishandling eller maktutøvelse. Det handler om sunn fornuft!

Ja, av og til burde jeg kanskje være mer pedagogisk enn det jeg er med barna. Men vi har en fantastisk relasjon og en utrolig sterk kjærlighet til hverandre. Det er oss mot verden! (Selv om man av og til vil ta den ene og slå den andre med, ha ha, noe jeg helt sikkert nå også bør understreke at jeg ikke gjør!) Oppdragelse og kjærlighet. Det ene utelukker ikke det andre, slik mange ser ut til å tro. Jeg tror ikke at jeg «skremmer» barna mine ved å skjenne på dem. Jeg er overbevist om at det til slutt fører oss nærmere hverandre.

Barn har godt av regler og grenser. Hvis de aldri får beskjed når de gjør feil, hvordan skal de da vite når de gjør noe riktig? Det er ikke mulig å «samtale» seg gjennom oppveksten og være bestevenner gjennom alt. Jeg er ikke bestevennen til barna mine. Jeg er moren deres!

Over og ut.

Fantastisk, hva?!