Det finnes mange interessante forhold å diskutere her i Norge og den kanskje mest interessante av disse er debatten om det norske spillemonopolet. Det finnes mange nettsider som skriver om, for og mot dette temaet og det er kanskje på tide at jeg tar en liten runde selv innenfor dette feltet.

Norsk Tipping ønsker ikke konkurranse fra utenlandske spillforetak og dette kan man jo saktens forstå. Man kan være uenig, naturligvis, men man kan forstå. Det som er mest interessant med dette standpunktet er den strutselignende mentaliteten som råder. Man får liksom følelsen av at de på Hamar har følgende doktrine å leve etter: ‘hvis vi bare stikker hodet i dypt nok i sanden, samtidig som vi stikker fingrene i ørene og synger la-la-la-la-la høyt og skingrende, så kan vi late som om at vi er det eneste spillproduktet som finnes i verden, og dermed vil nordmenn automatisk velge oss – og spesielt hvis vi gir penger til idrett og kultur’.

Det er unektelig denne følelsen jeg sitter igjen med når jeg setter meg ned for å grunne over dette temaet, og jeg kan rett og slett ikke noe for det. Jeg kan virkelig ikke fatte hvordan tankegangen deres er og hvordan de mener at de skal få bukt på den problemstillingen som de mener at de befinner seg i. Hvordan skal de få nordmenn kun til å spille hos dem? Hvordan kan de ikke skjønne at dette ikke er mulig? Jeg fatter det enkelt og greit ikke, og at det brukes enormt med tid og ressurser på denne kampen er enda mer uforståelig.

Fascinerende, er et ord som slår meg. Jeg må si meg oppriktig imponert over deres ukuelige tro på seg selv, sine produkter og på en seier i denne kampen. Det er som en håpløs bokser som blir slått ned i runde etter runde men som akkurat klarer å stolpre seg på beina igjen før dommeren teller ham ut.